Hauptquelle · Althochdeutsches Wörterbuch
muoen sw. v.
muoen sw. v. , mhd. müejen, müe(we)n, nhd. mühen; mnd. myen, mo(y)gen, mnl. mo(e)yen; vgl. got. afmauiþs . — Graff II,600 ff. mo-: 3. sg. -id Gl 1,264,34 ( K ); -& ebda. ( Ra ); ki-: part. prt. -t 2,199,48. — ke-moathe: part. prt. nom. pl. m. Gl 1,156,10 ( K ). — mua-: 3. pl. prt. -tun Oh 71; ka-: part. prt. -it Gl 2,312,30 ( Rb ). — muo-: 2. sg. -st Nb 58,11 [48,12]; 3. sg. -it Gl 2,204,15. 212,64 (-uo-). 226,72 ( S. Flor. III 222 B, Gll. 9. Jh.? ). 444,4 ( 2 Hss., 1 Hs. -vo-). 539,77. 657,31; -t Npw 42,2. 106,25. Cant. Deut. 24; 2. sg. prt. -tos Gl 1,405,16 ( M, 2 Hss.; zur Zuordnung vgl. a…