Eintrag · Köbler As. Wörterbuch
thuner st. M. (a)
thuner , st. M. (a)
- nhd.
- Donner
- ne.
- thunder (N.)
- Hw.:
- s. thonoron*; vgl. ahd. donar* (st. M. a)
- Q.:
- ST (770-790), PN
- E.:
- germ. *þunara-, *þunaraz, st. M. (a), Donner; s. idg. *sten- (1), *ten- (2), V., donnern, rauschen, dröhnen, stöhnen, Pokorny 1021
- W.:
- mnd. doner, donner, dunner, M., Donner; B.: ST Nom. Sg. thunaer p.d Wa 3, 10 = SAAT 330, 10 = Steinmeyer, E., Kleinere althochdeutsche Sprachdenkmäler, Nr. 3, S. 20, 5
- Son.:
- Schlaug, W., Die altsächsischen Personennamen vor dem Jahre 1000, 1962, S. 165 (z. B. Thunerulf)