Eintrag · Althochdeutsches Wörterbuch
morna sw. f.
sw. f.; vgl. an. morn (vgl. Fritzner 2,734). — Graff II,860.
morn-: nom. sg. -a Gl 1,543,18 (Ja). 4,331,41 (fragm. S. Emm., Hs. 9. Jh.); dat. sg. -un 1,284,12 (Jb-Rd). 2,764,6 (clm 14747,9. Jh.).
Kummer, Betrübnis: mornun [si tuleritis et istum ... deducetis canos meos cum] maerore (tristitia) [ad inferos, Gen. 44,29] Gl 1,284,12. morna [filius sapiens laetificat patrem: filius vero stultus] maestitia [est matris suae, Prov. 10,1] 543,18. foramundun mornun ganeizte advocati maerore confecti (Hs. ter-) [reversi sunt domos, Pass. Sim. et Judae p. 536,25] 2,764,6. morna [ad messem multam operarii pauci sunt, quod sine gravi] maerore (Hs. moeror) [loqui non possumus, Greg., Hom. I,17 p. 1496] 4,331,41.
Vgl. ?morn; anamornôn, mornên, firmurnen.