Hauptquelle · Köbler Mhd. Wörterbuch
diutære st. M.
diutære , st. M.
- nhd.
- „Deuter“, Ausleger, Dolmetscher
- Vw.:
- s. be-, sternbe-*, under-*
- Hw.:
- vgl. mnd. dǖdære*
- Q.:
- RAlex, RWchr (FB diutære), GlHvB, Lucid, PrLpz (12. Jh.), PrMd, Trist
- E.:
- ahd. diutāri* 3, st. M. (ja), Deuter, Ausleger, Erklärer; s. diuten
- W.:
- nhd. Deuter, M., Deuter, Ausleger, DW 2, 1041, DW2 6, 805
- L.:
- Lexer 31c (diutære), Lexer 379c (diutære), Hennig (tiutære), MWB 1, 1327 (diutære), LexerHW 1, 443 (diutære), Benecke/Müller/Zarncke I, 328b (diutære), LexerN 3, 124 (diutære)