Eintrag · Althochdeutsches Wörterbuch
innentîg adj.
adj. — Graff I,297 s. v. innantic.
inn-antigen: dat. pl. Gl 2,629,24 (clm 18059, 11. Jh.).
tiefste, innerste (von der Wurzel): innantigen [saepe ego, cum flavis messorem induceret arvis agricola ... omnia ventorum concurrere proelia vidi, quae gravidam late segetem ab radicibus] imis [sublimem expulsam eruerent, Verg., G. I,319].