Eintrag · Althochdeutsches Wörterbuch
mihhilnessî st. f.
st. f., -nessi st. n.; ae. micelness f. — Graff II,628.
mihhilnessi: dat. sg. T 152,1 (2); michilnessi: gen. sg. 106,5; dat. sg. 91,2 (-nessi aus -nissi korr.).
mihilnesse: dat. sg. T 145,19.
Erhabenheit, Herrlichkeit: thanne vvuofit sih allu erdcunnu, inti gisehent mannes sun comentan in himiles uuolkanon mit managemo megine inti mihilnesse tunc plangent se omnes tribus terrae, et videbunt filium hominis venientem in nubibus caeli cum virtute multa et maiestate T 145,19. mit diu cumit ther mannes sun in sineru mihhilnessi inti alle engila mit imo, thanne sizzit her obar sedal sinera mihhilnessi cum autem venerit filius hominis in maiestate sua et omnes angeli cum eo, tunc sedebit super sedem maiestatis suae 152,1; ferner: 91,2. 106,5 (beide maiestas).