Hauptquelle · Mittellateinisches Wb.
devastator m.
devastator , -oris m. form. div-: l. 31 . 1 strictius i. q. depopulator, depraedator, direptor — Verwüster, Verheerer, Plünderer : Capit. reg. Franc. 266,7 ecclesiae inimicus et regni -r devastator . Gerb. epist. 27 ne Otto, qui debet esse tutor, sit -r devastator (sc. rerum s. Remigii). Hugo Farf. opusc. hist. p. 63,34 di-es divastatores aecclesiarum et persequtores pauperum. Berth. (?) annal. a. 1079 p. 319,21 sancti Galli cellae ... invasorem et -em devastatorem . al. 2 latius: a vexator, afflictor, oppressor — einer der heimsucht, plagt, bedrückt : Otloh. admon. 1 ( PL 146,247 B ) ubi sunt…