Hauptquelle · Mittellateinisches Wb.
audiens subst. m.
subst. 1. audiens , -entis m. fere plur. ; sing. : l. 21. auditor — einer der hört, vernimmt, Hörer : I qui auditu sentit — einer der wahrnimmt : A gener.: Statut. ord. Teut. p. 63,27 que (nola) devocionem -bus audientibus excitet. B natur.: Albert. M. animal. 19,21 modus bonitatis ... sensuum est, quando -s audiens audit remote ( p. 781 a , 17 πόρρωθεν ... ἀκούειν) . II qui aures admovet, auditum praebet — einer der an-, hin-, zuhört, Zuhörer : A gener.: 1 spectat ad orationes, narrationes sim.: Leg. Wisig. 1,1,6 ut, quidquid ex legali fonte prodierit, in rivulis -ium audientium sine retardat…